Jeg har et ambivalent forhold til Liverpool FC. Les om selvmotsigelser, irritasjoner, misunnelser og minner!
Ved tidligere spørsmål om hvem som er mitt favorittlag i Premier League, har jeg flåsete svart at jeg ikke holder med noen av dem. Jeg holder bare imot Liverpool, sa jeg.
Kall det en gimmick, et ironisk spark. Dumt? Useriøst? Tåpelig? Kanskje. Sannsynligvis urettmessig. Muligens et tegn på misunnelse. Dårlig taper?
Skal man karakterisere andre må man evne å se seg selv i speilet og erkjenne sine egne feil, særegenheter og mangler.
Være ærlig: Jeg har gjennom en årrekke ikke vært særlig glad i Liverpool FC.
- Dette er en kommentarartikkel som ikke representerer LTSCS’ offisielle synspunkter. Innholdet står for artikkelforfatterens regning; underlagt Redaktørplakaten.
«Å legge hodet på blokka»: Handle eller opptre på en slik måte at en lett blir utsatt for angrep og kritikk…
Hvorfor ikke?
Svaret er sammensatt. Klubben som «alle» bortsett fra den røde delen av Manchester og de blå fra Liverpool gjennom årtier elsker. For sin offensive fotball, historiske meritter, dedikerte supportere, ærverdige stadion, legendariske spillere, udødelige managere, og så videre. Og så videre.
Igjen: Hvorfor ikke?
Gjør deg klar for en sneversynt argumentasjonsrekke!
I stikkordsform:
- Liverpool FCs manager Kenny Dalglish tok til orde for å utestenge Luton Town fra FA-cupen fordi vi ikke møtte til FA-cupomkampen på Anfield i 1988.
- Liverpool FC avviste Town-supporternes forespørsel om å få hjemmelagets andel av billettinntektene fra FA-cupomkampen på Anfield i 2008.
- Liverpool FC var i mine øyne årsaken til at Luton Town ikke fikk delta i UEFA-cupen etter ligacupseieren i 1988.
- Skuffelsen over gå fra å være en forholdsvis jevnbyrdig konkurrent gjennom våre ti toppseriesesonger (1982-1992) til fritt fall med fire nedrykk og tidenes største gap i økonomi og nivå mellom klubbene;
- …samtidig som Anfield-klubben(s supportere) uten en eneste Premier League-tittel fram til 2019/20-sesongen – klubbens eneste – forsøkte å framstå som en moderne og konkurransedyktig klubb med prov fra fortiden.
Personlige opplevelser. Subjektive tanker. Selvsentrerte skuffelser.
Nyanseringer:
- Luton Town stilte ikke til nevnte FA-cupomkamp på Anfield, etter 0-0 på Kenilworth Road Stadium, angivelig fordi det var for dårlig vær til å fly til Liverpool. The FA godkjente Towns beslutning. For meg er det bare en opplevelse som har festet seg. Den morsomme delen av den er at vi selvklart møtte til den omberammede omkampen i Liverpool. Spilte 0-0 og klinte til med 3-0-seier i andre omkamp på hjemmebane.
- I FA-cupen deles billettinntektene i hver kamp mellom de to klubbene. Luton Town FC var under økonomisk administrasjon i reell fare for å bli oppløst foran 3. rundeomkampen på Anfield – etter 1-1 på Kenilworth Road Stadium. Ønsket om å få Liverpools billettpenger var idealistisk, men naivt. Liverpool FCs avvisning profesjonell.
- Luton Town vant ligacupfinalen med 3-2 mot Arsenal på Wembley 24. april 1988 og kvalifiserte seg til deltakelse i UEFA-cupen den påfølgende sesongen. Problemet var bare at engelske klubber var utestengt i fem sesonger etter tragedien på Heysel Stadium i Brussel i 1985, der Liverpool-fans fikk hovedskylden for konfrontasjonen med Juventus-supporterne før avspark i serievinnercupfinalen. 39 mennesker døde.
Anfield-opplevelser
Den aller første fotballkampen jeg så i England var på selveste Anfield. Lørdag 23. april 1988. Dagen før Towns historiske ligacupfinaletriumf på Wembley.
Det var magisk å entre det legendariske stadionet, der Liverpool vant 1-0 mot Tottenham Hotspur og fikk utdelt ligatrofeet fire runder før slutt. Town endte på 9. plass.
«Det var magisk å entre det legendariske stadionet»
Året etter var jeg tilbake i Liverpool, akkurat som Luton Town var tilbake på Wembley. De røde banket Sheffield Wednesday 5-1 lørdag og The Hatters tapte 1-3 mot Nottingham Forest i søndagens ligacupfinale.
I 1999 ble det en ny Anfield-opplevelse, da gjestende Bradford City ble sendt hjem med 1-3 i bagasjen.
Eneste hjemmemøte med Liverpool var åpningskampen i nedrykkssesongen 1991/92. Det jeg husker best fra det scoringsløse oppgjøret var møtet med barbeinte Graeme Souness i resepsjonen på Kenilworth Road Stadium.
Minnerike møter
Vi har ikke møtt Liverpool i toppdivisjonen siden da, men det har vært mange minnerike cupoppgjør mellom klubbene.
Jeg valgte Luton Town som min favorittklubb da den rykket opp til toppdivisjonen som mester (8 poeng foran toer Watford) i 1981/82-sesongen i Division Two. I den femte ligarunden i 1982/83-sesongen spilte vi 3-3 borte mot regjerende Division One-mester Liverpool.
Vi ledet 1-0 og 3-2, men med uavgjort var vi kun ett av fem lag som tok poeng på Anfield den sesongen. Jeg hørte kampen på BBC Radio Five Live. Nyopprykkede Town fornyet kontrakten og Liverpool forsvarte ligagullet.
«Luton Towns beste toppdivisjonsprestasjon er 7. plass i 1986/87-sesongen»
Sesongen etter (1983/84) fikk vi juling på Anfield. Jeg måtte ut i bilen for å ta inn tydelige mellombølge-radiosignaler. Kenny Dalglish åpnet ballet og LFC-legenden Ian Rush fulgte opp med fem nettkjenninger i 6-0-seieren til de røde, som vant ligaen. Vi endte på 16. plass.
Luton Towns beste toppdivisjonsprestasjon er 7. plass i 1986/87-sesongen; 20 poeng bak ligavinner Everton og 11 bak toer Liverpool. Luton Town beseiret Liverpool to ganger den sesongen. Begge på hjemmebane:
4-1 i ligaen 25. oktober 1986 (Mike Newell 3, Ricky Hill). Fantastisk!
3-0 i 2. FA-cupomkamp i 3. runde etter 2 x 0-0 (Brian Stein, Mick Hartford, Mike Newell). Episk!
Da var vi én av Englands aller ypperste.
«Luton Town beseiret Liverpool to ganger den sesongen»
Kort tid før det historiske fallet ble vi igjen trukket mot Liverpool i FA-cupen, i 2005/06-sesongen. På kampdagen 6. januar 2006 var vi som nyopprykket nr. 9 på Championship-tabellen. Liverpool Premier League-treer.
Jeg hadde samlet en kompisgjeng i stua. Liverpool tok oppskriftsmessig ledelsen, men vi slo tilbake og ledet 3-1 halvtimen før slutt. Stemningen var elektrisk. Så gikk «strømmen». Liverpool reduserte, utliknet og tok ledelsen. Xabi Alonsos scoring fra egen banehalvdel i det 90. spilleminuttet var signifikant knusende.
Stolt forsøk. Surt tap.
Ny sjanse, som League One-klubb, i FA-cupens 3. runde på The Kenny i 2007/08-sesongen. Peter Crouch sendte gjestene i føringen, men vi dominerte banespillet og radet opp sjanser. Presset Liverpools norske landslagsspiller John Arne Riise til å sette ballen i eget nett kvarteret før slutt.
Omkampen på Anfield var kjærkommen for oss, som i november 2007 var satt under økonomisk administrasjon. Praktisk talt konkurs. Tjente ca. £500 000 på Anfield-omkampen, som Liverpool vant med 5-0.
Vi endte sist (24. plass) i League One, etter å ha blitt trukket 15 poeng tidligere i sesongen.
Nytt nedrykk sesongen etter, fra League Two, med minus 30 poeng fra sesongstart.
Poengtrekkene ble idømt som følge av klubbens økonomiske krise, under offentlig administrasjon, samt brudd på diverse Football League-regler.
Historien fra da til nå kjenner vi alle. Luton Town våknet sto opp fra dødsleiet. Nytt eierskap tilførte livskraft. Etter fem sesonger i daværende Conference Premier (nivå 5!) sikret klubben Premier League-status med fire opprykk fra 2014 til 2023.
Krafttak og kløkt
Luton Town Football Club overlevde takket være konsortiumet (Luton Town 2020) ledet av Gary Sweet og er tilbake i toppen av engelsk fotball. Der jeg startet min supporterkarriere.
«Søndagens hjemmekamp er for meg den aller viktigste å vinne denne sesongen»
Forskjellene har likevel økt. På 1980- og 90-tallet var laget til Luton Town et av landets mest tekniske, fintspillende og dominante. Framfor alt offensivt utrustet.
Opprykkene til tross; de siste sesongenes suksess har vært basert på krafttak og kløkt – mer enn det fabelaktige og underholdende spillet som kjennetegnet Luton Town.
Da vi nær sagt var favoritt – og innfridde – mot de fleste som gjestet Kenilworth Road Stadium. Deriblant Liverpool, som vi regelmessig beseiret. Det underbygges med statistikken 4-3-4 (V-U-T) på slutten av 1980-tallet.
Long time ago. Nå er forutsetningene og styrkeforholdet annerledes.
Jeg erkjenner at forskjellene mellom Luton Town og Liverpool FC er veldimensjonerte og uproporsjonale. Merittmessig og økonomisk. Det sportslige gapet har aldri vært større enn nå; som konkurrenter på samme divisjonsnivå.
Derfor – og et sammensurium av grunner – er søndagens hjemmekamp for meg den aller viktigste å vinne denne sesongen. Uavhengig av tabellposisjon og poengviktighet.
Selvmotsigelser
Avslutningsvis skal jeg bekjenne mine synder. Erkjenne mine selvmotsigelser. Og hylle Liverpool!
Jeg har vært negativ til Liverpool fordi klubben trøstet seg tidligere prestasjoner og gammel storhet, mens klubber som Manchester United, Chelsea, Arsenal og Manchester City dominerte i Premier League.
«Liverpool er inneværende æras kanskje landets mest offensive, sjanseskapende og underholdende fotballag»
Jeg mente Liverpool framsto som avleggs og akterutseilt mens supporterne opptrådte som om klubben fortsatt var best. Man messet om antall ligatitler uten å ha vunnet noen av de 27 første sesongens i Premier League. Endte pluss/minus 20 poeng bak Premier League-vinnerne. Ofte utenfor Topp 4.
Liverpool-supporterne framsnakket fantastiske Anfield, klubbens suksessfylte historie og unike supportere.
Alt det nevnte likner filosofien jeg selv har forfektet som Luton Town-supporter…
Jeg elsker den engelske fotballkulturen og nedsnakker én av dens største bautaer. Kjenner mange «Liverbirds», som alle utviser beundring og respekt overfor The Hatters.
Liverpool slo tilbake fra de mindre suksessrike sesongene og har vært en stabil Topp 4-klubb de siste sesongene; under ledelse av karismatiske Jürgen Klopp.
Liverpool er inneværende æras kanskje verdens mest offensive, sjanseskapende og underholdende fotballag. Luton Town en lykkejagende miniputt i verdens uten sidestykke største liga. Objektivt sett vinner vi én av åtte innbyrdes oppgjør. På hjemmebane. Med alle marginer på vår side.
David beseiret Goliat. Begge lag starter med 11 spillere. Hvem vinner kampen mellom krafttak og kvalitet?
Loading ...