Et alternativt reisebrev om ingenting som gikk etter planen, samtidig som alt gikk bra…
Det krever sin mann og ‘koster skjorta’ å være fotballsupporter bosatt i et annet land enn klubben i sitt hjerte.
Flygelederstreiken i Norge var ikke planlagt, men jeg ble like lite berørt som en fisk i et akvarium.
Helgeutflukten til Luton Towns første hjemmekamp startet fredag kl. 04:00, da jeg spratt opp av senga på det rette beinet – det venstre var fortsatt i dvale. Med matpakke i sekken og en optimistisk plan om å være på Oslo Lufthavn Gardermoen i god tid!
Ja, det gikk bra også denne gangen – mot alle odds underveis!
To stengte tunneler mellom Jevnaker og Gardermoen sto ikke på menyen. Det gjorde heller ikke en omkjøring på 30 minutter via en skogsvei som svingte like mye som Lisebergsloopen.
Likevel rakk jeg flyet med glans, toget fra Gatwick til Luton med samme bravur, og hotellet så tidlig at jeg overvant innsjekkstidspunktet med fire timer.
I lobbyen besvarte jeg et telefonanrop sittende ved et bord (som man jo gjør), før resepsjonisten bryskt ba meg skru av høyttaleren fordi jeg forstyrret arbeidet hans. Samme mann sjekket meg inn med smil og serviceinnstilling – så enten var han paranoid eller så likte han stemmen min bedre enn samtalepartnerens.
Avspark på Kenilworth Road hadde jeg ikke ofret mange tanker. Jeg antok 15:00, men i møte med LTSCS-medlem Tor Erik Hadland fredag ettermiddag fikk jeg vite at kampen var framskutt med 150 minutter. Der røk også den planen, som heldigvis var enkel å justere!
At kampen mot Notts County endte uavgjort var heller ikke planlagt. Men det lever jeg godt med – jeg har tross alt nok erfaring til å vite at seirer ikke kan planlegges, bare håpes på og feires når de skjer.
Mer skuffende var det at jeg sovnet fra avtalt middag med norske og engelske venner lørdag kveld. Kroppen tok en uplanlagt timeout.
«Dette er feil hotell. Du skal til Premier Inn ved den andre terminalen.»
Søndag sto jeg tidlig opp igjen, selv om jeg hadde god tid før avreise til transitthotellet ved Gatwick. Planen var å ta ut £10 og slå ihjel litt tid med hundeveddeløp på Ladbrokes. Men seks minibanker avviste kortene mine som om jeg forsøkte å kjøpe gullbarrer med monopolpenger. Bookmakeren avviste også både Visa og Mastercard.
Jeg fikk gratis kaffe og Tor Erik reddet meg med et kontantlån på £20. Han var fortsatt i byen med sønnen og en potensiell svigerdatter – som alle straks skulle begi seg utpå sin egen ferd hjem til henholdsvis Oslo og Stavanger.
Hundeveddeløpet ble droppet til fordel for et tidligere tog til Gatwick, slik at jeg kunne skrive reiserapport og oppdatere kampfakta på egen hjemmeside. Det gikk ikke etter planen. Tre timer for tidlig ute ble jeg møtt av en portvakt som tilbød valget mellom tre timers venting eller kjøp av ny billett. Jeg valgte ekstrakostnaden, som en hyggelig billettselger halverte for meg. Ikke planlagt, men helt greit.
På Gatwick fulgte jeg skiltene til Premier Inn. Veien dit var en slags hinderløype: motorveikryssing, heiser opp og ned, og en digital innsjekk som virket lovende – helt til den fysiske verten sa: «Dette er feil hotell. Du skal til Premier Inn ved den andre terminalen.» Så var det bare å ta heisen ned igjen og vandre videre.
Det gikk selvsagt skeis. Jeg endte på feil terminal, tok skyttelbane i ring, besøkte feil hotell på nytt, fikk ny veibeskrivelse og fant til slutt fram. Innsjekk søndag ettermiddag, og tilbud om skyttelbuss til riktig terminal mandag morgen.
Reiserapporten til hjemmesiden ble skrevet i ro og mak, i god tro om at mandagens innsjekk ville bli enkel. Jeg sto opp kl. 05:00, møtte i resepsjonen og fikk høre at bussene går hvert tiende minutt – men at det er raskere å gå. Jeg fulgte rådet og slepte hofteprotese, kne i sykehuskø og koffert gjennom terminallandskapet.
Jeg kom for tidlig til bagasjedropp. Ny uplanlagt ventetid, og et av frykt frykt for forsinkelse eller kansellering grunnet streiken i Norge.
Streik! Hvilken streik? Gatwick viste ingen tegn til dramatikk. Boarding gikk som en drøm, Norwegian var i rute, jeg landet på skjema og kom hjem tidligere enn planlagt – fordi tunnelene på veien var gjenåpnet og sparte meg for 30 minuttes kjøretid.
Ja, det gikk bra også denne gangen – mot alle odds underveis!
Borte bra – hjemme best, til tross for at jeg har foretatt 94 fotballturer til England, sett 107 Luton Town 107 ganger ringside og overvært til sammen 167 fotballkamper på britisk jord.
Galskap eller troskap?
Regnskap:
94 turer x 16 000(*) = 1,5 millioner norske kroner!
(*) anslått indeksregulert snittkostnad pr. tur 1988-2026 som i gjennomsnitt omfatter 3 hotellnetter: transport i Norge og England (6000), overnatting (3000), kamp-/hospitalitybillett (1000), mat og drikke (4000) og øvrig handel (2000).
Views: 4
